• Hvordan har Asad-familien sikret sitt grep om makten?
• Hva skjedde med løftene om politisk reform under Bashar al- Asad?
• Hvordan påvirker ytre forhold politikk i Syria?
• Hvorfor ble ambassader brent i Damaskus under karikaturstriden?

Indre maktforhold

Syrias sterke mann mellom 1970 og 2000 var Hafiz al-Asad. Han brakte stabilitet til et land som på 1950- og 1960-tallet var preget av hyppige regimeskifter. En kortvarig union med Egypt fra 1958 ble oppløst av militære i 1961, og i 1963 grep Baath-partiet makten. Selv om partiet formelt har styrt Syria uavbrutt siden, ble det rammet av internkupp i 1966 og 1970. Som forsvarsminister fra 1966 etablerte Hafiz al-Asad en personlig maktbase i hæren. Da han i 1970 kom på kant med partiledelsen, brukte han militærapparatet til å tilsidesette sine politiske rivaler.

Hafiz al-Asad fortsatte å styre Syria med referanse til Baath-partiets mål om å styrke arabisk enhet, bekjempe imperialisme og innføre sosialisme. Asad var imidlertid mindre revolusjonær enn forgjengerne og prioriterte ofte Syrias nasjonale interesser framfor partiets ideologiske vyer. Han reduserte også Baath-partiets selvstyre ved å innføre en samlet kommando over partiet, militæret og byråkratiet og erstattet internvalg til lederposisjoner med egne håndplukkete ledere. Slik motvirket han framvekst av parallelle maktstrukturer og fylte statsapparatet med lojale støttespillere.

Hafiz al-Asad ga nøkkelposisjoner i staten til menn av hans egen yrkesmessige og etnisk-religiøse bakgrunn. I praksis betydde dette militæroffiserer og medlemmer av Syrias a lawi-minoritet (ca. 12 % av bef.), som praktiserer en særegen form for sjiaislam. Gjennom historien har minoriteten tradisjonelt hatt en underlegen posisjon i Syria, men alawiene var tungt representert i hæren og i Baath-partiet, som ble maktbastioner på 1960-tallet. Under Hafiz al- Asads styre fikk alawier fra Matawirahstammen – og særlig Asads egen Numaylatillah-klan – fullstendig kontroll med maktapparatet.

Maktkonsolideringen generelt og alawidominansen spesielt førte til folkelig misnøye med Hafiz al- Asads regime. Den politiske virkeligheten stemte dårlig med Baath-partiets slagord om «enhet, frihet og sosialisme». Den sunnimuslimske islamistbevegelsen Muslimbrødrene målbar kritikken mot makthaverne. I 1982 satte Hafiz al-Asad inn hæren mot islamistiske opprørere i byen Hama; 5000– 10 000 mennesker ble drept – en klar advarsel til Asads motstandere om ikke å utfordre hans styre.

 Det politiske klimaet under Asads styre var sterkt påvirket av konflikten med Israel. Syria lå i krig med den jødiske staten i 1948, 1967, 1973 og 1982, og har i motsetning til Egypt og Jordan aldri inngått fredsavtale med Israel. Konsekvensen ble en hverdagsliggjøring av krigstilstanden i politikk og samfunnsliv under al-Asad. Siden Baath-partiet tok makten i 1963, har Syria vært styrt etter militærlover.

Unntakstilstanden gir regimet rett til å gjennomføre «forebyggende arrestasjoner » og stille politiske motstandere for militære domstoler. Med henvisning til unntakslovene kan presidenten også vedta lover uten parlamentets godkjennelse. Den utøvende makt dominerer med andre ord fullstendig lovgivende og dømmende myndighet i Syria.

Fra far til sønn

Bashar al-Asad overtok presidentembetet fra sin far i år 2000. Vanligvis går ikke makt i arv fra far til sønn i republikker, men i Syria hadde Hafiz al-Asad skapt et personorientert politisk system. Det var derfor ingen enkel oppgave for Bashar å skulle fylle sin fars sko. Den 40 år gamle presidenten hadde liten politisk erfaring, var utdannet øyelege og ble først sendt på krigsskole da storebror Basil omkom i en bilulykke i 1994. Skeptikerne tvilte på at han kunne klare seg i Syrias tøffe politiske landskap. Sju år senere er det imidlertid mye som tyder på at han har lyktes. I tett samarbeid med lillebroren, Maher al-Asad, og en svoger, Asif Shawkat, synes Bashar al-Asad å ha festet sitt grep om det syriske styret.

For å styrke sin popularitet etter maktovertakelsen gjorde Bashar seg til talsmann for økonomisk og politisk reform. I sin første tale til nasjonen kritiserte han «fastgrodde ideer» i regimet og etterlyste modernisering. Hans tidlige politiske praksis ga også opposisjonen større handlingsrom. Bashar åpnet for moderat politisk kritikk av regimet og lot sivilsamfunnet organisere seg. Kort tid etter maktovertakelsen kunne en lese opprop fra kunstnere og intellektuelle om å oppheve unntakstilstanden og styrke sivile rettigheter i landet. Opposisjonsgrupper fremmet krav om å styrke folkeforsamlingen, avvikle Baath-partiets privilegerte posisjon i politikken og innføre frie valg.

Snart ble det imidlertid klart at den politiske åpningen hadde sine grenser. Våren 2001 strammet regimet til ytrings- og forsamlingsfriheten og advarte opposisjonen mot å «så splid» i landet. Høsten 2001 slo styresmaktene ned på ledende opposisjonelle. Det var ulike årsaker til at den politiske liberaliseringen stoppet opp så tidlig:

1.  Motstanden i den politiske eliten mot å gi fra seg makt var stor. Kravene opposisjonen framsatte, truet interessene til mektige, privilegerte grupper som raskt fikk kalde føtter.
2.  Den syriske opposisjonen var for svak til å tvinge gjennom endring. Opposisjonen lider under indre splittelser, svake bånd til befolkningen, skrinne finansielle ressurser og mangel på en sterk og samlende leder.
3.  Regimet har lav legitimitet i befolkningen – og dermed lite handlingsrom for reform. Oppfatningen av alawiene som en «klikk» som har kapret makten til egen vinning, gjør det vanskelig for regimet å bli anerkjent som hele nasjonens representanter.

Lav legitimitet, økonomisk misnøye og sterk islamistisk opposisjon gjør det vanskelig for makthaverne å styre uten bruk av tvang. Straks regimet letter på det politiske trykket, oppstår radikale krav om regimeskifte som skremmer makthaverne til fortsatt undertrykking.

Ytre press

Også ytre politiske forhold har virket negativt på Syrias politiske reform. Hovedproblemene i så måte har vært utviklingen i Israel–Palestina-konflikten, USA og Libanon. 1990-tallet var en relativt god periode for Syrias internasjonale relasjoner – preget av fredsforhandlinger og avspenning med Israel, amerikansk velvilje etter syrisk støtte til Golfkrigen i 1991 og syrisk hegemoni (herredømme) i Libanon: Taif-avtalen av 1990 ga Syria rollen som «sikkerhetsgarantist» i Libanon etter borgerkrigen. De internasjonale rammene for syrisk politikk endret seg imidlertid i perioden etter Bashar al-Asads maktovertakelse.

Først kom det til sammenbrudd i fredsprosessen med Israel. Den positive trenden etter Madrid-konferansen i 1991, med direkte forhandlinger mellom israelere, syrere og palestinere, ble gradvis snudd av voldsorienterte grupper. Hafiz al-Asad satte mye inn på å normalisere Syrias forhold til Israel mot slutten av sitt styre. Trolig ønsket han å benytte sin autoritet til å rydde Israel-problemet av veien og lette oppgaven for sin etterfølger. I år 2000 var imidlertid verken den israelske opinionen eller statsminister Barak moden for å anvende «land for fred»-prinsippet og oppgi de okkuperte Golanhøydene mot sikkerhetsgarantier fra Syria.

Krisen i fredsforhandlingene mellom palestinere og israelere ble også utslagsgivende for Syria. Baath-partiets retorikk har alltid understreket behovet for kamp for palestinernes rettigheter og arabisk solidaritet med den palestinske saken. Etter at Egypt og Jordan inngikk fredsavtaler med Israel, inntok Syria lederrollen i den arabiske verdens motstand mot Israel.

Nabolandenes fredsavtaler – inngått uten at Israel hadde gitt fra seg de okkuperte områdene Vestbredden og Gaza – ble stemplet som et svik mot palestinerne. Det var derfor først da PLO inngikk egne fredsforhandlinger med Israel og signerte Oslo-avtalen, at Syria følte seg fri til å møte Israel ved forhandlingsbordet. Og tilsvarende, da Oslo-prosessen brøt sammen, ble det vanskelig for Baath-regimet å opprettholde fredsilden. Tre måneder etter Hafiz al-Asads død brøt den andre intifada ut i de palestinske områdene. Bashar al- Asad svarte med massiv fordømmelse av Israel som sendte landene ut i en ny ordkrig.

Forholdet til USA ble også mer komplisert. Årsaken var e ndring i USAs Midtøsten-politikk som en følge av terrorangrepene 11. september 2001 og en ny president under nykonservativ innflytelse. I den første tiden etter vendepunktet sikret Syria seg mot USAs vrede ved å samarbeide i jakten på al-Qaida-medlemmer. Syria ble ikke inkludert i «ondskapens akse» da George W. Bush holdt sin skjebnesvangre tale om rikets tilstand i januar 2002.

Med «krigen mot terror» minsket imidlertid toleransen for syrisk støtte til Hizbollah, Hamas og Palestinsk islamsk jihad, som USA regner som terroristorganisasjoner. Da en USA-ledet invasjonsstyrke veltet Baath-regimet i nabolandet Irak, bl.a. for å «demokratisere» Midtøsten, ble det riktig så ukomfortabelt å være statsleder i Syria. I desember 2003 vedtok Kongressen i USA et sanksjonsregime (SALSA) mot Syria under anklager om støtte til terror, destabilisering av Irak, utvikling av masseødeleggelsesvåpen og okkupasjon av Libanon.

Nettopp Libanon var det tredje feltet hvor Syria under Bashar al-Asad mistet grepet. Så lenge Sør-Libanon var okkupert av Israel i forlengelsen av borgerkrigen, var det lett for Syria å rettferdiggjøre sitt nærvær i landet. Men da Israel trakk seg ut av Libanon, i mai 2000, tiltok kravene om at Syria måtte gjøre det samme. I 2004 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon1559, som krever respekt for Libanons suverenitet, tilbaketrekking av syriske styrker og avvæpning av alle militser (les: Hizbollah).

Spikeren i kisten for Syrias herredømme i Libanon kom i februar 2005, da tidligere statsminister Rafiq Hariri ble drept i et attentat i Beirut. Mordet på etterkrigs-Libanons mest profilerte politiker og forretningsmann utløste så sterke protester mot Syria lokalt og internasjonalt at Bashar al-Asad ble nødt til å trekke ut sine styrker.

USA og Frankrike har i ettertid ledet an i et internasjonalt krav om å avdekke og straffe de ansvarlige for drapet på Hariri. En FN-sendt granskingskommisjon ledet av Detlev Mehlis konkluderte i oktober 2005 med at «sporene ledet mot Syria». En lekket og uoffisiell versjon av Mehlisrapporten nevnte sågar personer i Bashar al-Asads nærmeste krets som mulige bakmenn for attentatet.

Ambassadebrenning

Angrepene mot Danmarks og Norges ambassade i Damaskus i februar 2006 må ses i lys av Syrias forverrede internasjonale relasjoner. Det syriske regimet var trengt opp i et hjørne og brukte karikaturstriden som en kjærkommen avledningsmanøver. Ved å gi verden et innblikk i hvilke «ustyrlige krefter» som kan komme til å ta over, sendte regimet en advarsel om konsekvensene av å øve for stort press på Syria. En annen nyttig effekt av karikatursaken var å bygge folkelig støtte bak regimets konfrontasjon med Vesten. Det internasjonale presset mot Syria som en følge av Hariri-saken ble hektet på «en ondsinnet kristen kampanje mot profeten Muhammed» for å tegne et bilde av regimet som nasjonens og islams beskytter.

Uværsskyer i sikte

Tilbakeslagene på den internasjonale arena har ført Syria inn i en sårbar posisjon. Den regionale politiske utviklingen vil i tiden framover bli avgjørende for regimets sikkerhet. En første storm brygger opp i vest hvor siste ord i Hariri-saken fortsatt ikke er sagt. I desember 2005 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1644, som krever opprettelse av en internasjonal/libanesisk domstol for å rettsforfølge de ansvarlige for drapet. Domstolen har blitt en het potet i libanesisk politikk fordi tiltale mot Hariris mordere er et folkekrav i den sunnimuslimske og til dels også den kristne befolkningen, mens sjiamuslimske politikere er skeptiske til måten domstolen har blitt vedtatt på.

I Damaskus er bekymringen at USA vil bruke rettslig legitimerte anklager mot Syria som brekkstang i sin kamp mot regimet. Skulle domstolen holde framstående syrere ansvarlig for drapet på Hariri, vil USA kunne kreve straff eller utlevering av disse og innføre strenge tiltak mot landet om Bashar al-Asad nekter. For å stagge stormaktene har Syria spilt krisemaksimeringskortet i Libanon. Ved å demonstrere evne til å skape politisk ustabilitet i Libanon sender regimet en advarsel om ikke å overkjøre Syrias interesser. Damaskus spiller med andre ord et meget høyt spill – som kan få uante konsekvenser.

Et annet uvær har festet seg i øst hvor den irakiske borgerkrigen raser. Bashar al- Asad pustet opprinnelig lettet ut da USA kjørte seg fast i Irak og måtte oppgi tanken om «demokratiskapende invasjoner» – som etter Saddam Hussein kunne ha rammet Baath-regimet i Syria.

Langtidseffekten av å leve med en kollapset nabostat kan imidlertid bli like farlig. Store flyktningstrømmer har allerede veltet inn over Syrias grenser. De forstyrrer den skjøre demografiske balansen i landet og risikerer å ende opp som en ny økonomisk underklasse. Som erfaringen med palestinere i Libanon og Jordan har vist, kan flyktningstrømmer ha en destabiliserende effekt på landet de kommer til. På sikt vil faren for en «smitteeffekt» fra borgerkrigen i Irak også være til stede. Skulle USA trekke seg ut og overlate irakerne til sin egen skjebne, vil omfanget av sekteriske voldshandlinger trolig øke og muligens lede naboland til å intervenere.

På toppen av krisene i Irak og Libanon truer også faren for væpnet sammenstøt mellom USA/Israel og Iran over sistnevntes atomprogram. USA og Israel er bekymret for Irans økte innflytelse i Midtøsten som en følge av sammenbruddet i Irak og Hizbollahs posisjon i Libanon. Etter Libanon-krigen sommeren 2006 har de utpekt en «akse» bestående av Iran, Syria, Hizbollah og Hamas som sin største sikkerhetsrisiko. USA og Israel utelukker ikke militære anslag mot atomanlegg i Iran for – som de sier – å avvæpne sin fiende. Ved et slikt angrep vil Syria risikere å bli trukket inn i påfølgende kamphandlinger gjennom Hizbollah og sin militære allianse med Iran.

Inntil videre sitter Bashar al-Asad trygt ved makten i Syria. Han har lyktes i å overta som Baath-regimets nye hersker og kontrollere indre opposisjon. Begivenheter utenfor presidentens rekkevidde kan imidlertid komme til å destabilisere Syria. Utviklingen i Iran og Libanon kan trekke Syria inn i en storkrig. Dersom det skulle skje, vil faren for et Irak-liknende sammenbrudd være til stede. Regimets legitimitetsproblem – og Syrias religiøse sammensetning – gir rikelig potensial for framtidig krise.