Utenriks høyt på dagsorden
VIKTIG: NUPI har i år som ved sist stortingsvalg gjennomført en spørreundersøkelse i et representativt utvalg av befolkningen om holdninger til norsk utenrikspolitikk. På bildet er Norges utenriksminister Børge Brende i samtale med USAs utenriksminister Rex Tillerson.
VIKTIG: NUPI har i år som ved sist stortingsvalg gjennomført en spørreundersøkelse i et representativt utvalg av befolkningen om holdninger til norsk utenrikspolitikk. På bildet er Norges utenriksminister Børge Brende i samtale med USAs utenriksminister Rex Tillerson.
(Dagens Næringsliv): Valgkampen handler som oftest om innenrikspolitikk. Men i dette valget bør også utenrikspolitikk stå høyt på dagsordenen.
For det første, innenrikspolitikk lar seg ikke isolere fra utenrikspolitikken. Viktige innenrikspolitiske saker som innvandring og migrasjon, klima og miljø, ulikhet og konkurranseevne, sikkerhet og forsvar henger tett sammen med utenrikspolitiske veivalg og beslutninger.
For det andre, geopolitiske endringer reiser nye spørsmål om utenrikspolitikken her hjemme. Norsk utenrikspolitikk blir alltid utformet i et triangel mellom Russland, USA og Europa. Slik vil det også forbli, men nå er det endring i alle hjørnene.
31. august arrangerer NUPI partidebatt om utenrikspolitikk på Litteraturhuset i Oslo. Arrangementet er fulltegnet, men du kan følge debatten her fra 08.30:
Forholdet til Russland har forandret nordområdepolitikken, som lenge var en stor norsk politisk satsing. Det transatlantiske samarbeidet, som har vært en kjerne i norsk utenrikspolitikk, settes på prøve av Trump-administrasjonen. I Europa er det brytningstid. Et mer intenst fransk-tysk samarbeid kan gi EU samarbeidet ny fart, mens brexit vil mest trolig skje i neste periode. Det er ikke utenkelig at Norges tilknytningsform, som har ligget fast i lang tid, vil kunne komme i spill.
I tillegg er det kommet til nye elementer. Forholdet til Kina er normalisert og en ny kurs skal stakes ut, politisk og økonomisk. I en verden i endring reises det også spørsmål om fremtiden til den internasjonale liberale orden, internasjonale spilleregler og vilkårene for små stater.
Det er derfor mer enn nok å diskutere. Og ikke minst, det er viktige beslutninger som må fattes i neste stortingsperiode.
Det har lenge vært konsensus om hovedtrekkene i norsk utenrikspolitikk. Men vi skal ikke skrape dypt før forskjellene mellom partiene blir synlige.
Partiene prioriterer ulike saker, og de skiller seg i hvordan de balanserer mellom ulike interesser, verdier og ressurser. KrF velger helst bistand, mens Høyre og Fremskrittspartiet legger mer vekt på sikkerhet og forsvar. Arbeiderpartiet og Høyre ønsker åpne markeder, mens Senterpartiet og SV ønsker mer proteksjonisme.
Det er også tydelig forskjell i hvordan partiene ser på internasjonalt samarbeid. Mens noen legger stor vekt på betydningen av allianser og bindende rettslig forpliktende internasjonalt samarbeid, er andre mer opptatt av at Norge skal finne selvstendige løsninger. Blant dem som ønsker internasjonalt samarbeid er det også forskjeller, noen legger mest vekt på et tett samarbeid med EU og Norden, mens andre legger mer vekt på USA.
Ved Norsk utenrikspolitisk institutt har vi, som ved sist valg, gjennomført en spørreundersøkelse av et representativt utvalg nordmenn om utenrikspolitikk i forkant av stortingsvalget (gjennomført juni 2017). Undersøkelsen gir noen interessante pekepinner:
- Mange velgere oppgir at utenrikspolitikk er viktig. Hver fjerde velger sier han/hun vil legge vekt på utenrikspolitikk når partivalget gjøres. (Oppdatering: I DN-kronikken sto det hver tredje velger. Feilen er rettet i denne teksten.)
- Langt fra alle partier som oppfattes som like troverdige i utenrikspolitikken. Arbeiderpartiet og Høyre har høyest troverdighet, mens Miljøpartiet De Grønne og SV har lavest. Ap og H har derfor trolig mest å vinne på at utenrikspolitikk er en valgkampsak.
- Innad i de ulike regjeringsalternativene er det også mistroiskhet. For eksempel, det er få av Aps velgere som mener at Sp har høy troverdighet i utenrikspolitikken.
Stortingsvalget vil denne gang skje i en periode med et ganske høyt internasjonalt spenningsnivå. Undersøkelsen viser at én av fire nordmenn oppfatter at den sikkerhetspolitiske trusselen mot Norge er høy.
Men ikke alle er like bekymret. Det er for eksempel en nokså stor andel av Frps og Sps velgere som mener at trusselen mot Norge er høy, mens det er langt færre i KrF, SV og Venstre. Selve opplevelsen av trusselnivået er altså et politisk omstridt tema.
Velgerne vurderer også truslene ulikt. I tilsvarende internasjonale undersøkelser har vi sett at velgere på høyresiden ofte vurderer hjemlige trusler som viktigere og mer presserende enn velgerne på venstresiden. Vi finner det samme i Norge. Mange av Fremskrittspartiets velgere mener for eksempel at terrororganisasjoner som IS utgjør en høy trussel mot Norge. På den politiske venstresiden er det heller andre trusler som globale klimaendringer som fremheves. Hva som er de opplevde truslene er derfor også politisk omstridt.
Til slutt, ved stortingsvalget går ikke skillene i utenrikspolitikken bare mellom partiene, men de går tvers gjennom de ulike regjeringsalternativene. For eksempel står Ap og Senterpartiet svært langt fra hverandre i europapolitikken, det samme gjelder til en viss grad mellom Høyre og Frp.
Velgere må derfor både ta stilling til hva som er det foretrukne parti, samtidig må de tenke om hvilke av samarbeidspartnerne de liker mest, eller misliker minst. Valget kan fort avgjøres av om man tror Støre vil gi etter for Sp, eller om en tror Solberg vil gi etter for Frp.
Et velfungerende demokrati forutsetter at velgerne kan gjøre informerte valg. Det er viktig at partienes utenrikspolitikk tydeliggjøres før valget. Men det er minst like viktig at velgerne får klarhet i utenrikspolitikken til de ulike regjeringsalternativene.
Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 21. august 2017.