Over 70 år i atomalderens tid

(Dagsavisen): Tre dager senere ble Nagasaki bombet, og dagen etter kapitulerte Japan. Atombomben gjorde slutt på en usedvanlig brutal krig og sparte USA for enda større tap.

Det vil si: Slik ble fortellingen. Ikke bare for å rettferdiggjøre det som skjedde, men også for å fremheve hvilken effekt de nye våpnene hadde. USA hadde en egen interesse av det, for de var alene om å ha dem – inntil videre.

Men fortellingen har vist seg å være en myte. Forskning basert på japansk og sovjetisk arkivmateriale viser at bombingen av Hiroshima ikke gjorde noe spesielt sterkt inntrykk på japanerne. Mange titalls byer var allerede jevnet med jorda av amerikanske bombefly. Brannbombingen av Tokyo, som tok flere menneskeliv enn bombingen av Hiroshima, er bare det mest kjente eksemplet. Da ødeleggelsen av Nagasaki ble kjent på ettermiddagen 9. august satt generalstaben allerede sammen og diskuterte kapitulasjon, og ingenting tyder på at nyheten fra Nagasaki endret diskusjonens karakter. Hvorfor skulle by nr. 67 gjøre utslaget når jevningen av 66 andre byer ikke hadde gjort det?

Det avgjørende var Sovjetunionens krigserklæring 8.august og meldingene om at 1.5 millioner russere drev japanerne på flukt i Manchuria, på Sakhalin-halvøya og andre steder. Det innebar krig på to fronter, og muligheten for en forhandlet kapitulasjon med Moskvas hjelp forsvant. Japan hadde ikke lenger noe valg, men kapitulerte ubetinget.

En annen myte knytter seg til fraværet av krig mellom stormaktene de siste 70 årene. Det er en uvanlig lang periode, så hva er forklaringen? Mange har grepet til det som ligger nærmest, godt hjulpet av industri, forskere, offiserer og politikere som har egeninteresser i kjernefysisk sektor: Det er atomvåpnene som er det nye ved denne perioden, og det er de som har bevart freden.

Dette kan vi imidlertid ikke vite noe sikkert om, verken slik eller sånn. Sammenfallet mellom fravær av storkrig og nærvær av atomvåpen kan skyldes mange andre forhold enn atomvåpnene. Under Cuba-krisen i 1962 var faren for atomkrig overhengende, og ved andre anledninger har faren for krig ved teknisk feil eller menneskelig svikt vært stor. Noen ganger har vi hatt hellet på vår side.

Sytti år er lang tid, og jo mer tid som går uten at atomvåpnene brukes jo sterkere blir normen om ikke-bruk. Dette har atomvåpentilhengerne forsøkt å motvirke ved å lage våpen og strategier som er tilpasset nærmere bestemte sikkerhetspolitiske behov, for på den måten å dokumentere deres nytteverdi. Hele tida har det foregått en dragkamp mellom de som mener det er moralsk forkastelig og militært uhensiktsmessig å bruke atomvåpen, og de som mener at våpnene har sikkerhetspolitisk nytteverdi. De sistnevnte kan også påberope seg en statusgevinst, for det er fortsatt prestisje knyttet til det å være en atommakt.

Dragkampen pågår fortsatt, med uvisst utfall. Motstanderne arbeider for å stigmatisere våpnene og gjøre anvendelse av dem til et tabu. Men så lenge det planlegges for bruk av atomvåpen – nå er det ni land som gjør det - er vi ikke der.  

I 1985 sa Reagan og Gorbatsjov at en atomkrig ikke kan vinnes og derfor aldri må utkjempes. Atomvåpnene var verken nyttige eller akseptable krigføringsmidler. Da de møttes i Reykjavik året etter gjorde de et modig framstøt mot en atomvåpenfri verden, men det strandet på uenighet om det amerikanske rakettforsvarsprogrammet.

Ved 20-årsmarkeringen av dette toppmøtet reiste fire amerikanske statsledere fanen på nytt, og Obama tok visjonen om en atomvåpenfri verden med seg til det Hvite Hus. Det første året skjedde det en god del, men så ble det stille. Nå moderniserer USA og Russland sine våpen, og de asiatiske arsenalene vokser. Det er fem år siden det ble forhandlet om kjernefysisk nedrustning. Faren for bruk er antagelig større enn da Reagan og Gorbatsjov møttes i Reykjavik.

I dag arbeides det for et forbud mot atomvåpen – både mot bruk og innehav – på humanitært grunnlag. Våpnenes virkninger er slik at de aldri må brukes, og den beste måten å hindre det på er å fjerne dem. Reagan og Gorbatsjov hadde rett, men lederne for dagens atommakter er fanget i innbyrdes motsetninger. De bør likevel kunne enes om konkrete tiltak for å snu den urovekkende utviklingen vi er inne i.

For eksempel ville en omlegging til doktriner om ikke-første-bruk, slik Obama i prinsippet har gått inn for, ha stor betydning. Slike doktriner innebærer at atomvåpnenes rolle reduseres til én eneste: å avskrekke andre fra å bruke sine. I forlengelsen ligger det en sterk nedrustningslogikk, for hvis ingen hadde dem ville ingen trenge dem. Kina har alltid bekjent seg til ikke-første-bruk, og hvis USA og Kina kunne bygge sine forbindelser på en slik doktrine ville flere følge etter.      

Denne kronikken stod først på trykk i Dagsavisens papirutgave 4. august 2015.