KRONIKK: Russlands nye maktposisjon

(Dagsavisen):For to uker siden var Kong Salman den første monarken fra Saudi-Arabia til å besøke Russland.

I russisk presse ble møtet fremstilt med stor fanfare, delvis med fokus på størrelsen på kongens delegasjon: over 1.000 personer reiste med kongen til Moskva. Møtet var åpenbart en viktig prioritering for gulf-staten.

De russiske myndighetene sparte heller ikke på velkomsten, og i gatene i Moskva hadde de hengt opp velkomsthilsener på både arabisk og russisk. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov uttalte at besøket var en «epoke-endrende begivenhet».

Den implisitte beskjeden fra begges side var at det tidligere anstrengte forholdet har nådd et nytt stadium. Et av de viktigste utfallene av besøket var en avtale om at Saudi-Arabia skulle kjøpe luftvernmissilsystemet S-400 «Triumf» fra Russland, det samme som Tyrkia gjorde i september. Avtalen om kjøp av forsvarsmateriell, verdt nærmere tre milliarder dollar, er en strategisk seier for Russland.

Salget signaliserer både at USA ikke har enerett på det viktige saudiarabiske våpenmarkedet, og at land som Saudi-Arabia og Tyrkia er villige til å se bort fra alliertes press om å holde seg unna Russland.

Effekten av sanksjonene til EU og USA, iverksatt etter anneksjonen av Krim, begrenses ved at Russland finner andre velvillige samarbeidspartnere.

Det andre hovedtemaet for besøket var energi. Russland og Saudi-Arabia står for halvparten av verdens petroleumsproduksjon, og det ligger mye makt i et vellykket samarbeid mellom dem på energimarkedet. I desember i fjor ble de enige om å kutte oljeproduksjonen for å øke den lave oljeprisen. Saudi-Arabia ønsker å ha Russland med på laget videre også etter 2018.

For Russlands energiavhengige økonomi er dette samarbeidet potensielt livsviktig. Oljeprisen ligger nå på 50 dollar per fat – som er halvparten av hva det var i 2014.

Presidenten i den russiske republikken Tsjetsjenia uttalte på Instagram at dialogen mellom Saudi-Arabia og Russland kan løse en rekke store konflikter. Partene skulle blant annet diskutere situasjonen i Jemen og Syria, hvor Russland står på side med Saudi-Arabias hovedfiende, Iran. Saudi-Arabias kronprins Mohammed uttalte i et intervju i april at hovedgrunnen til at de har forsøkt å nærme seg Russland diplomatisk, er å sørge for at Russland ikke legger alle kortene sine i regionen bak Iran.

Politikere i både Saudi-Arabia og USA har vært bekymret for at Russland er i ferd med å danne en «sjia-akse» i Midtøsten. Da tenker de også på russisk støtte til libanesiske Hezbollah og til Assads regime i Syria. Det er ingen tvil om at vennskapet med Iran trumfer det med Saudi-Arabia. Men, der Saudi-Arabias viktigste allierte, USA, har et svært anstrengt forhold til Iran, klarer altså Russland å ha et greit forhold til begge.

Det gir makt å kunne forholde seg vennskapelig til to av regionens mest betydningsfulle aktører, særlig gitt at de er fiender.

Myndighetene i Iran og Sovjetunionen kom selv dårlig overens under den kalde krigen. Etter Sovjetunionens fall ble relasjonen bedre, blant annet som følge av at det russiske ministeriet for atomenergi (MINATOM) iverksatte samarbeid med Teheran uten samtykke fra sine egne myndigheter.

Fra 1996 ble det et eksplisitt russisk mål å styrke samarbeidet med Iran, og mot slutten av 1990-tallet hadde Russland blitt Irans viktigste våpenleverandør. Putin ønsket tidlig å videreutvikle den forbindelsen, og idag er Russland nærere Iran enn noensinne.

Da Putin kom til makten hadde han også som uttalt mål å gjøre Russland til en viktig aktør i Midtøsten. Etter fiaskoen i Afghanistan, hvor Sovjetunionen gikk til krig i 1979 med storslåtte planer og kom haltende ut igjen i 1989, spilte regionen en mindre viktig rolle i landets utenrikspolitikk på 1990-tallet.

Nå er de russiske myndighetene på ballen igjen. Foruten de nevnte relasjonene, har de engasjert seg i Israel-Palestina-konflikten med egne forhandlingsforslag, blitt nære myndighetene i Tyrkia, signert den første våpenavtalen med Egypt siden den kalde krigen, og igjen posisjonert seg som en stemme i Afghanistan-diplomatiet.

Den nye maktposisjonen er aller tydeligst i Syria. Etter at Russland gikk inn militært i Syria høsten 2015, har landet blitt en av de mest toneangivende aktørene i konflikten. Selv Saudi-Arabia og USA ser nå ut til å fire på kravet om at Assad må gå, slik Russland har forsøkt å presse frem i deres strategi mot IS. De parallelle fredsforhandlingene i Astana, initiert av Russland, har også blitt en viktig diplomatisk arena.

Russlands rolle i konflikten har irritert amerikanerne, men det er lite de kan gjøre for å holde russerne unna.

For Russland har deltagelsen i konflikten i Syria vært viktig både for å markere seg som en sentral aktør i Midtøsten og internasjonal politikk, og for å gi støtte til en av deres eldste politiske allierte i regionen. Angivelig har Assad og Putin et ikke særlig godt personlig forhold, men det er mindre viktig enn den støtten de har gitt hverandre strategisk.

Marinebasen i Tartus har vært den eneste russiske militærbasen i Midtøsten, og Russland har vært en viktig militær støtte for Syria. I 2006 ble det endog anslått at rundt 10.000 syriske offiserer hadde trent ved sovjetiske og russiske militære akademier. Sammen med Iran er Russland regimets beste garanti for overlevelse.

Mens både Obama i sin andre periode og Trump i sin nåværende har signalisert at Midtøsten skal nedprioriteres, gjør Putin det motsatte. Samtidig er det begrensninger på hvor mye makt Russland kan få i regionen. Dagen etter Kong Salmans besøk til Moskva annonserte USA at de hadde blitt enige om salg av forsvarsmateriell til Saudi-Arabia for 15 milliarder dollar – 12 milliarder mer enn avtalen til Russland. Salget er bare en brøkdel av våpenavtalen på 110 milliarder dollar fra Trumps besøk til Riyadh i mai.

Annonseringen fra amerikansk side var et tydelig signal om hvem som fremdeles sitter med makten i regionen, i hvert fall i forholdet til kongedømmet Saudi-Arabia.

Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen 17. oktober 2017.