Investeringer og sikkerhet

(Dagens Næringsliv): Utenlandske investeringer er i utgangspunktet et gode. Studier har vist at utenlandske oppkjøp og investeringer bidrar til økt produktivitet, kunnskapsoverføring og kan skape arbeidsplasser og skatteinntekter.
For Norge er det viktig å være en attraktiv destinasjon for utenlandske investeringer. Attraktiviteten kan blant annet økes ved å ha få reguleringer, lave terskler og enkle prosedyrer. Tilsvarende ønsker vi at det er åpenhet, likebehandling, sikkerhet og forutberegnelighet for de mange norske utgående investeringene til andre land.

Men, ikke alle utenlandske investeringer er like ønskelige. Noen kan svekke nasjonal sikkerhet. Det er for eksempel viktig å sikre kontroll med kritisk infrastruktur, det vil si, de anlegg og systemer, fysiske eller virtuelle, som er nødvendige for å opprettholde samfunnets behov og funksjoner.

Investeringer og oppkjøp kan også på andre områder innebære en sikkerhetsrisiko. Dersom et oppkjøp skaper uheldige avhengigheter kan det påvirke nasjonal sikkerhet. Utenlandske oppkjøp kan også gi andre tilgang til teknologi eller kunnskap som kan virke negativt på nasjonal sikkerhet. Noen oppkjøp eller investeringer kan også muliggjøre overvåkning eller sabotasje, eller gi muligheter til å påføre samfunnet annen skade.

For alle land gjelder det derfor å finne en god balanse mellom å sikre gode vilkår for økonomisk utvikling, samtidig som man skal ivareta nasjonale sikkerhetshensyn.

Den internasjonale utviklingen har lenge gått i retning av liberalisering og lettere tilgang for utenlandske investeringer. Norge har lenge fulgt denne trenden. Tidligere hadde vi regler om eierskifte som diskriminerte mellom norske og utenlandske statsborgere, men disse bortfalt med inngåelsen av EØS-avtalen. Ervervsloven, som kom i 1995, skulle kontrollere eierskifte, men den ble fjernet i 2002.

Danmark og Sverige har heller ikke noe omfattende regelverk, eller «screening-prosedyrer», som sikrer myndighetskontroll rundt investeringer ut fra sikkerhetsmessige hensyn, mens land som Australia og USA har adskillig mer velutviklede systemer.

Med økte geopolitiske spenninger synes pendelen å være i ferd med å snu, også i Europa. I Storbritannia har Theresa May i sitt valgmanifest varslet at hun ønsker å styrke kontrollen rundt utenlandske oppkjøp, det samme har også den franske presidenten Emmanuel Macron varslet.

I Norge er det også en debatt. I de siste månedene har det vært noen saker der sammenhengen mellom sikkerhet og investeringer har kommet opp, for eksempel knyttet til kjøp av eiendom på Svalbard eller eierskap og aktiviteter på norsk sokkel.

Når forholdet til Kina nå er normalisert, må vi også forvente flere kinesiske investeringer i Norge, slik vi har sett det i de fleste europeiske land. Slike investeringer kan være positive, men vi vet at utenlandske investeringer kan være særlig krevende når de kommer fra land vi ikke har et tett sikkerhetspolitisk samarbeid med.

I høst leverte Traavik-utvalget sitt forslag til ny sikkerhetslov (NOU 2016:19), der spørsmålet om utenlandske investeringer også ble belyst. Regjeringen arbeider nå videre med lovforslaget. Utfordringene med å regulere er flere:

For det første, det er ikke uten videre lett å bli enige om hva som bør skjermes ut fra sikkerhetshensyn. Kritisk infrastruktur kan være knyttet til energiforsyning, telekommunikasjon, betalingstjenester, men det kan også tolkes mer utvidet til å omfatte for eksempel medier og finansinstitusjoner. Økt digitalisering gjør grensedragningen mellom ulike sektorer enda vanskeligere. I en politisk debatt kan en lett se at noen vil mene at kritisk infrastruktur egentlig gjelder alt som kan knyttes til helse, trygghet, økonomisk eller sosial velferd i bred forstand.

For det andre, dersom man skal gjøre en «screening» av utenlandske investeringer, kan det skje på ulike måter.

I Australia har man for eksempel et eget Foreign Investment Review Board som gir godkjennelse i forkant. De opererer også med ulike terskler, der det for eksempel stilles andre krav rundt investeringer fra statseide foretak enn for andre.

Ved en eventuell «screening»-mekanisme reises det også en rekke krav til kompetanse og saksbehandling, likeledes vil man måtte avklare spørsmål om grad av åpenhet rundt vurderingskriteriene, om beslutningene skal offentliggjøres, samt om det skal finnes ankemuligheter.

Endelig må vi også stille spørsmål ved om lite land som Norge kan gjøre denne type avveininger og beslutninger alene, eller om man er best tjent med at det utvikles felles europeiske eller nordiske standarder og praksiser.

Det kan være vanskelig å balansere mellom økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser. For Norge, som er en stor investor i andre land, vil det uansett være særlig viktig å ha åpenhet, tydelighet og forutsigbarhet rundt hvorvidt, hvorfor og hvordan vi avveier sikkerhetshensyn mot andre hensyn.

Denne kronikken sto først på trykk i Dagens Næringsliv 29. mai 2017.