Hybridkrig, bastionforsvar og landmakt: Hvilket Forsvar trenger vi?

Hva slags mulige trusler står Norge egentlig overfor?

Dette grunnleggende spørsmålet burde vært hovedpremisset i debatten om LTP, og det forsvarsstrukturen baseres på. Men få snakker om det. Det tas øyensynlig for gitt at en krig vil være konvensjonell og foregå i Finnmark og Troms. Men hvor sannsynlig er det?

Denne tematikken vil også stå i sentrum på årets militærmaktseminar. Les mer og meld deg på her.

Mange har pekt på Russlands modernisering av forsvaret fra 2008 til i dag. De er blitt mer mobile, har kortere responstid, fått nye våpensystemer og ikke minst: de øver langt mer enn før.

Samtidig har de demonstrert evne og vilje til å bruke våpenmakt i Ukraina og i Syria. De har vist at de kan skyte kryssermissiler fra relativt små fartøy i det Kaspiske hav og treffe landmål i Syria, mer enn 1500 km unna. Det betyr for eksempel at hele Norge kan nås med missiler fra et fartøy i Norskehavet i en krigssituasjon. Vi har også sett at hybride operasjoner kan iverksettes som vanskeliggjør en adekvat respons. Økonomiske raid i finanssektoren, cyberangrep på kritisk infrastruktur, sivile mobber og målrettede mediekampanjer kan kombineres slik at politisk effekt kan oppnås uten bruk av konvensjonelle militære styrker.

Alt dette fordrer nytenkning om vår forsvarsevne og samfunnets motstandsdyktighet. Hvordan vil en eskalerende krise utfolde seg i skjæringsfeltet mellom politi og forsvar, når tar sistnevnte over i en hybridsituasjon? Og er Forsvaret beredt til å håndtere en slik krise på en måte som ikke utløser Artikkel 5, altså at man søker å de-eskalere og løse situasjonen, snarere enn å eskalere den?

Dette er viktige spørsmål, men det kan imidlertid innvendes at Forsvaret fortsatt må dimensjoneres primært for den konvensjonelle høyintensitetskrigen og ikke hybridsituasjonen.

Likevel er det ingen automatikk i at det forsvarskonseptet vi har - og som kan sies å være mer et resultat av mange års slanking enn en strategisk innretning - nødvendigvis er det beste svaret på de nye utfordringene.

For eksempel ser det ut til at alle tar for gitt at en landkrig vil finne sted i Finnmark og Troms. Det såkalte Troms-dokumentet hevder selvsagt dette, det samme gjør Ekspertutvalget for Forsvaret, samt en rekke andre studier fra FFI. Årsaken er at man frykter det russiske såkalte bastionforsvaret, et begrep som handler om å skape et trygt maritimt område, altså nekter inntrengere innenfor bastionen. Under den kalde krigen handlet dette om å sikre at Sovjets strategiske ubåter i nord ville kunne ha nukleær annenslagsevne – og dermed avskrekke mot et vestlig forkjøpsangrep. Dette området inkluderte også Norskehavet og Nordsjøen ned til Grønland-Island-Storbritannia-aksen (det såkalte GIUK-gapet).

I dag brukes ikke Russland dette begrepet i særlig grad, selv om vi gjør det i Norge. Men poenget er fortsatt relevant, de russiske strategiske ubåtene er av avgjørende betydning for Russlands forsvar og avskrekking, og derfor er også behovet for å kunne hindre vestlig manøver i sjø og luft i dette området viktig i en krigssituasjon. Skulle det bli krig, vil Russland ganske sikkert søke å uskadeliggjøre norske våpensystemer som kan true deres manøverfrihet i nord: kampfly, maritime overvåkingsfly, ubåter mv.

Men hva så med landdimensjonen? Er den relevant for bastionforsvaret?

På norske kart over bastionforsvaret er Finnmark og Troms gjerne plassert innenfor bastionforsvarslinjen. Hvorfor linjen går akkurat her er uklart, og er ikke forankret i den gjeldende russisk maritime doktrinen fra 2015. Om vi likevel skulle tenkt landdimensjonen sett fra et russisk ståsted, hva ville vært mest aktuelt?

Det er åpenbart at Russland vil ha behov for å sikre nærforsvar av basene sine på Kola, men det fordrer ikke nødvendigvis territoriell ekspansjon inn i Norge. Det vil legge beslag på store styrker over et stort område med svært liten militær gevinst. Presisjonsstyrte missiler, levert fra luften eller sjøen, kan slå ut rullebaner og militære anlegg i Norge, det fordrer heller ikke landstyrker. 

Men man kunne kanskje se for seg at det ville være nyttig å ha en fremskutt base med nektelsesvåpen et sted i Norge som vil kunne true allierte fly og fartøy som nærmet seg bastionen.

Om vi skjeler til utviklingen i mellom USA og Kina i Sør-Kinahavet er slike landbaserte, nektelsesvåpen en integrert del av nekteslsessonene begge sider søker å skape. Mobile missilbatterier på lastebiler kan effektivt bidra til å styrke bastionforsvaret.

Slike baser kan også fungere som forsyningsbaser til fartøy i Norskehavet. En slik base ville kreve russiske bakkestyrker og noe nærstøtte, men vil ikke kreve en okkupasjon av Nord-Norge à la tyskernes okkupasjon i 1940. Forsyning vil også kunne gå via sjø og luft, ikke land.

Vi vet ikke hvor slike fremskutte russiske baser eventuelt vil plasseres i en krigssituasjon. Men vi kan analysere oss frem til mer eller mindre sannsynlige steder.

Det vil selvsagt kreve landmakt for å ta en slik base tilbake, eller for å forsøke hindre Russland å operere fritt fra dem. Det vil kreve kampkraft og mobilitet. Det er mulig dagens mekaniserte brigadestruktur er det rette svaret, men trolig trenger man en noe lettere og mer fleksibel landmakt.

Poenget er uansett at det er disse ulike scenarioene som må danne utgangspunktet for debatten. De må bygge på en analyse av russiske kapasiteter, enheter, doktriner og strategiske prioriteringer. Det holder ikke å si, slik for eksempel Troms-dokumentet gjentatte ganger gjør, at en militær konflikt «mest sannsynlig vil utspille seg» i Nord-Norge.

Kanskje Stadt, Haakonsvern og Ørlandet er like utsatt som Andøya og Evenes i en slik situasjon?

Uten en diskusjon og analyse om hva slags krig man mest sannsynlig skal utkjempe – eller avskrekke mot – blir debatten om landmakten lite fruktbar. Og mer enn det, hele debatten om Forsvaret og LTP vil fort bære feil av sted.Med andre ord:

Vi trenger å tenke forsvarskonsept og strategi på nytt.

Denne kronikken ble først publisert i "Norges Forsvar" (04/2016).