60 år med EU - hva nå?

(Dagens Næringsliv): Senere denne måneden samles EUs ledere for å markere 60-årsdagen for Romatraktaten, og markere det som var starten på den europeiske integrasjonsprosessen.

Motivasjonen den gang var klar: Samarbeid skulle styrke økonomiene og velferden i Europa, som den gang slet med å konkurrere med USA og Sovjetunionen. Samtidig skulle grunnlaget for varig fred legges.

Oppskriften var enkel. Man skulle øke økonomisk integrasjon og etablere sosiale fond som skulle gjøre omstillinger lettere. Det viktigste, og mest innovative, var likevel at man etablerte felles institusjoner som skulle gjøre samarbeidet mer effektivt og mer troverdig.

Ingen kunne den gang forutse hva som skulle bli resultatet av Romatraktaten. Formuleringen i traktatens forord om å lage en «stadig tettere union» ble neppe tatt like seriøst av alle. Dersom man søker i gamle norske aviser, finner man knapt omtale av den historiske begivenheten.

Vi kan like det eller ikke, men alle bør være enig i at det europeiske samarbeidet endret Europa radikalt.

Det som startet som et samarbeid mellom seks land er blitt til et alleuropeisk samarbeid med 28 medlemsland. Samarbeid om toll og handel med varer, som var utgangspunktet i 1957, er siden utvidet. I dag er samarbeidet dypere og dekker de aller fleste politikkområder, både innenog utenrikspolitisk. Over tid har også samarbeidet utkonkurrert eller erstattet annet europeisk samarbeid. EU er på mange måter blitt «the only game in town». For små land har det vært en særlig stor gevinst ved at stormaktsspillet i Europa i stor grad er erstattet av et regelstyrt og rettsbasert samarbeid.

Vil du vite mer om NUPIs forskning på EU? Les om NUPI Europaforum.

Integrasjon har ikke alltid vært enkelt. Man har forsøkt å bygge en ny orden på toppen av en eksisterende orden, og det er heller ikke lett å bygge en båt når man er midtfjords. Det har tatt tid og det har vært mange opphetede diskusjoner underveis.

Når man nå ser i bakspeilet kan man likevel ane en relativt rettlinjet utvikling. Nye medlemsland og nye samarbeidsområder er stadig lagt til, mens samarbeidet på knapt noe område er reversert. Samarbeidet har gitt mange gevinster, men det også åpenbart at det langt fra har vært perfekt. På noen områder har det gått for fort (euro), mens det på andre områder har kommet for kort (yttergrensekontroll).

Samarbeidet har også vist seg å bli mer inngripende enn det mange kunne forestille seg, og utvidelsen mot øst, som var en stor historisk begivenhet, har endret EU og EUs funksjonsmåte mer enn de fleste forutså. Gevinstene og byrdene av samarbeidet har vært ulikt fordelt, og det er også lett å skylde på EU når noe går galt.

I sitt sekstiende år står EU nå overfor sin hittil dypeste krise. Et av de største medlemslandene vil ut, det er ustabilitet rundt euroen og EU-skeptiske partier har fremgang i de fleste land.

Samarbeidet i Europa preges også av manglende ledelse, visjoner og idéfattigdom. Den geopolitiske situasjonen er krevende, og USA er ikke den samme støttespilleren som før. Faren for desintegrasjon fremstår som større enn noen gang før. Reformbehovet er derfor stort. Medlemsstatene, og velgerne, inviteres nå til refleksjon og debatt om hvilket EU de ønsker og mener er mest formålstjenlig.

Les også: Noreg: Liten stat i den store energipolitikken

Onsdag i forrige uke la Europakommisjonen frem fem ulike scenarioer for veien videre for EU. Scenarioene oppsummerer mange av ideene og alternativene som har vært luftet de siste årene;

• Fortsette som nå, uten større reformer

• EU skal legge vekt på det indre marked og lite annet

• De som vil mer, gjør mer

• Gjøre mindre, men mer effektivt

• Gjøre mye mer sammen

Diskusjonen skal oppsummeres ved årsslutt. Utfallet er uklart. De kritiske parlamentsvalgene i Nederland, Frankrike og Tyskland vil helt sikkert bidra til å bestemme retningen.

Slik det ser ut nå, vil de seks landene som underskrev Romatraktaten i 1957 neppe være tilfreds med de to første scenarioene. Snarere er det ting som tyder på at de er i ferd med å bli mer utålmodige og reformivrige. Vi kan ikke utelukke at de vil de samles om et fordypet samarbeid innenfor blant annet euro, migrasjon, indre marked og forsvar. Men det er slett ikke sikkert at det blir det samme EU for alle.

Det er åpenbart at europeisk integrasjon har vært gunstig for Norge. Vi er også med, på vår egen, spesielle måte. Dersom det europeiske samarbeidet på nytt skal i støpeskjeen bør også vi tenke om hvilket Europa vi ønsker, og hvordan vi best ivaretar våre interesser fremover.

Denne kronikken sto først på trykk i Dagens Nærinsliv mandag 6. mars 2017.